Fjernmeldingstjeneste i gamle dager

Utdrag fra "Telegraf Verkets Historie" av cand. philol.Thorolf Rafto.

Utviklingen av telegraferingskunsten henger sammen med den hurtigere takt i handel og samferdsliv som kjennetegner siste halvdel av 1700-tallet. Politiske omveltninger, kriger og andre storhendinger ute i Europa, kalte på lettere og bedre måter å utveksle meldinger mellom fjernereliggende steder. På linje med bedring i postføring, veistell og andre samferdselsgrener, kom det moderniserte telegraferingsapparat vi gjerne forbinder med franskmannen Claude Chappe. Som en revolusjonens gave til folket lanserte denne presteutdannete amatørfysiker en "maskinarm" som med avarter rådde grunnen fram til 1850-årene, da den elektriske telegraf definitivt overtok all fjernmeldingstjeneste.

Mange hadde prøvd å komme ut over det eksperimentstadium de gamle grekere sto på når det gjaldt overføring av bokstaver. Men noen nyutvikling fant ikke sted. Oppfinningen av kikkerten fjernet vanskene med å skjelne figurer og tegn på avstand, og impulsen var gitt til tidens oppfinnertalenter. Chappe var den som best klarte å konstruere en innretning som tok kikkerten i bruk ved signalering. Hans telegraflinjer besto av en rekke stasjoner som vi ser en type av på bildet. Hver bygning hadde to voktere som holdt til ved hver sitt vindu med utsikt til nærmeste stasjon. Signalapparatet var en 3-5 m høy mast som raget opp over stasjonstaket og var utstyrt med en svingbar tverrarm, "regulatoren". Denne hadde i hver ende bevegelige tverrstykker eller "indikatorer" som de ble kalt. Et trisseverk brakte "regulatoren" i ulike stillinger, mens kontravekter ga de enkelte delene den stilling en ønsket. 196 signaltegn kunne dannes på dette vis. Betydningen av figurene var ført opp i en egen signalbok. Ved hjelp av kikkerten holdt den ene vakten øye med sin nabostasjon, noterte seg meldingen og lot denne gå videre til telegrafisten, som dirigerte hele figurinnretningen ved hjelp av en modellregulator. 4 sekunder tok det å innstille stengene som ble stående til avlesing for neste stasjon i omlag 16 sekunder. Det lot seg altså gjøre å lage tre tegn i minuttet. Om natta var de to korte indikatorene forsynt med grøntlysende lanterne, mens den store tverrarmen hadde lanterne med kvitt lys. Ved åpningen av telegraflinjen Lille-Paris 15. august 1794, fikk en sendt den første depesje av sted over den 200 km lange strekningen med 22 stasjoner på 20 minutter. 20 timer trengte kuréren på samme avstand.


Utsnitt av Edelcrantz' optiske telegraf, etter "Afhandling om Telegrapher", Stockholm 1796. Edelcrantz innretningen hadde ikke bevegelige armer som Chappe-telegrafen. Den var en l u k e-telegraf med vertikale rammer og svingbare luker. Disse ble usynlige i horisontal stilling, men avga talltegn når de hang vertikalt. 9 luker kunne angi 512 siffer. Da det kom til den 10. luke, økte siffertallet til 1024, som representerte et tilsvarende antall tegn.

Napoleon nølte ikke med å få satt opp et nett av hovedlinjer som i de følgende årene strålte ut fra Paris mot provinsene og nabolandene. Engelskmennene adopterte systemet, men i sin egen utgave ("Murray-telegrafen"). I Sverige var den allsidige begavelse A. N. Edelcrantz tidlig ute med sin spesialkonstruerte innretning. 1024 fundamentalsignaler presterte Edelcrantz-telegrafen som i krigen mot Russland 1808-09 hjalp Gustav IV Adolf til så raskt å sende ordrer over Ålandshavet. Observasjonspunkter var satt opp på hver side av havet, med mellomstasjon på Signilsskãr.

Som i Sverige og andre europeiske land, ble den optiske telegraf i Danmark og Norge bygd ut med litt avvikende system fra Chappe-forbildet. Felles for alle parter var at anleggene ble satt opp og nøye ivervåket av militærmyndighetene. Opphavsmannen til den danske telegraf var marinekaptein L. Fisker. Han fikk av admiralitetskollegiet godkjent en "klappetelegraf", i stand til å sende alle tall mellom 1 og 42 221. I klart vær tok det 45 sekunder å sette opp og repetere hvert tallsignal som kodeboka ga tyding på. I 1801 bygde danskene linjen mellom Korsør og Nyborg. Her var interessant nok en del av formålet å supplere meldingstjenesten i samband med postrutene fra utlandet over Fyn til Sjelland, når Storebelt var sperret av is. På Sjellandskysten kom opp to anlegg, det i nord kunne enda fra Kronborg stasjon korrespondere med svenske signalposter.

Ifølge kongelig befaling var i 1802 en egen kommisjon oppnevnt som satte kysttelegrafist, krigsråd Claus Grooss, i sving med de forberedende arbeider i Norge. Rapporten omtaler vardene og hvorvidt disse bør opprettholdes i en forbedret skikkelse; men så kommer den inn på det viktigste - oversikten over "de telegraphiske Puncter paa de Norske Kyster fra Christiania Øst efter til Friderichshald Vest efter til Lindesnæs". Det bemerkelsverdige er at Grooss nå tiltulerer seg "Telegraph-Directeur" - den første i landet! Eller for å være korrekt: han kunne ha blitt det. Den prosjekterte linjen ble nemlig ikke bygd, selv om Grooss fikk full tilslutning til sitt framlegg. Både nå og senere strandet alle tilløp til telegraf-utbygging på det kinkige økonomispørsmålet. Norge måtte greie seg med enkle flaggsignalinnretninger like til 1808.

Krigstilstanden året forut utløste det nye initiativ som førte til reorganisering av signaltjenesten. Øverstkommanderende i Norge, prins Christian August, ga nemlig senhøstes 1807 kaptein Ole Ohlsen og premierløytnant G. Hagerup ordre om å fare langs kysten fra svenskegrensen til Stavanger "for å etablere kystsignaler og ordne kystvernets forbindelse med signalene". Noen måneder senere var linjen klar, med flagg som hjelpemiddel i dette første norske kystsignalvern i nyere tid. Mellom Fredriksvern og Kristiana gikk signalene på 1 1/4 time, noe som ga to minutters opphold på "stasjon". Signalbestyrer Ohlsen var ikke fornøyd med systemet og foreslo ved juletider 1808 å innføre optiske apparater. Han hadde selv konstruert en type som var en forenkling av Edelcrantz- og særlig Fiskertelegrafene. Begge disse hadde det forresten vært på tale å innføre. Nå ga generalkommandoen sin velsignelse til Ohlsen-systemet, og i løpet av 1808 var dette under full utvikling i de 3 kommandodistrikter i Norge.

Den optiske telegraflinjen kom til å strekke seg fra Hvaler til Namsos. Den østenfjelske linjen gikk vest til Hitterøy ved Flekkefjord, den vestenfjelske linjen over Stavanger by og Bergenhus festning til Fedje, den nordenfjelske fra Stadlandet om Kristiansund og Kristiansten festning til Folda. 1300 km lang var "brutto"-linjen og 175 stasjoner omfattet den. Stasjonene lå på høyder og fjellkammer nær kysten og i 6-8 kilometers avstand fra hverandre. De ytte ganske annerledes effektiv tjeneste enn flaggsignallinjen som for øvrig ikke hadde rukket lenger enn til Bergenskanten. De to armer med tilsammen 6 svingbare treluker eller "klapper", kunne signalisere 229 tegn. Til forskjell fra nabolandenes telegrafer, var ikke det norske apparatet innstilt på bruk av ordbok. Men summen av talltegnene som de forskjellige stillinger viste, ga meningen som en i likhet med systemet i Sverige og Danmark, fant fram til i en signalbok.

Vaktmannskaper i signalhyttene forteller at det var stridt og svekkende for synet konstant å være på utkik med kikkerten. Den eneste fordel ved jobben var at de unngikk utkommando til orlogs, og at de en gang i måneden mot fastsatt betaling kunne få utlevert 1/2 tønne rug fra kornmagasinene, der disse var forhånden.

Hva så med den militærpraktiske nytten av dette tidens beste hjelpemiddel på området? Vi vet at kysttelegrafen i juli 1812 tilkalte Arendalsflotiljen til slaget ved Lyngør da den danske fregatt "Najaden" ble ødelagt av en engelsk orlogsmann. Og to år senere ble en trefning mellom svenske og norske sjøstridskrefter i Kristianiafjorden hindret ved at Christian Frederik ga telegrafisk ordre om tilbaketrekning av den norske flåten. Men det kunne ikke gå i lengden å holde det kostbare apparatet i drift, så mye mer som stasjonsutstyr lett ble skadet og ødelagt ute i det værharde kystområdet. Da så ufreden og krigsfrykten var over, forfalt hele signaltjenesten. 18. november 1814 utgikk skriv fra 2. departementet at telegrafen skulle nedlegges og personalet demitteres. Ved utgangen av året var det ikke mer liv i den optiske telegraf i Norge.

Det ble heller ikke bruk for noen. Etter de heftige krigerske konfliktene, kom en periode av politisk stabilitet. Men fra julirevolusjonen i 1830 snek seg inn mer uro i den europeiske statsbalanse. Militærberedskapet ble ofret større oppmerksomhet. Preussen får sin første optiske telegraf i 1832; to år senere vedtaes nyordning av det svenske telegrafstell; i England og Frankrike utvides linjenettet; russerne åpner i april 1839 anlegget St. Petersburg-Warzawa. Fra denne telegrafens "annen periode" er militærhensynet avgjørende i all diskusjon omkring organisasjon og utbreding av innretningen. Det framgår bl.a. av en offisiell kunngjøring fra Karl Johan i 1836 om å sette de Edelcrantzke telegraflinjer opp fortrinnsvis i Stockholms skjærgård, ved Gøteborg og Karlskrona.

Likevel kan vi konstatere at telegrafen får en langt større almen nytteverdi enn tidligere. Privatfolk slipper til med sine anliggender, i Sverige således fra mai 1837. Forretningslivets menn ser iallfall sjansen til å få beskjeder kvikt av sted. og meldingssystemet blir satt inn i etterlysings- og værvarslingstjenesten. Gjennom Frankrike kryset i begynnelsen av 1840-årene over 5000 km optiske telegraflinjer, og 7000 meldinger ble årlig ekspedert over de 534 telegrafstasjoner.



Hamburgs nye posthus med telegraftårnet. Etter et "Skillings Magasin" som kom ut i 1850.


Tegning av en svensk optisk telegrafstasjon i 1838.



1. "Telegrafdepesje" ble det mest brukte ord for rapporter sendt over Chappe-innretningen. Chappe selv ville forresten bruke "tachygraph" (hurtigskriver) om sin oppfinning. Men etter forslag fra en embetsmann i krigsministeriet, Miot, vant "telegraf" (fjernskriver) innpass. I Norge brukte en "skrivelse", "rapport" og "depesje" om hverandre til 1858 da "telegram" ble den offisielle benevning: (gr. tele = fjern, gramma = skrifttegn).


Dokumentet er konvertert av Rajmond Jensen, 3. klasse student i 1995.

Børre Ludvigsen October 8, 1995.