Norsk tidsskrit for sjøvesen Sjømilitære samfund, Håkonsværn 1935, side 148 - 157

Signalvesenets utvikling i det 18de og begynnelsen av det 19de århundre.

Av F. Beutich

Som nevnt i min artikkel om vårt sjøverns organisasjon ifølge planen av 1804 (10. h. 1934) kan det være grunn til å gjøre mere utførlig rede for den delen herav som angør kystsignalvesenet. For å kunne se dette organisasjonsspørsmålet i sin rette sammenheng synes det da nødvendig å ha kjennskap ikke bare til de i øieblikket virkende omstendigheter, men også til den nærmest forutgående utvikling av signalvesnet i det hele. Dette siste emnet har imidlertid - mig bekjent - ikke tidligere vært behandlet hos oss, på samme tid som det skulde ha en ikke liten interesse i sig selv. Jeg finner derfor å burde gjøre det til gjenstand for en særskilt artikkel forut for og i tilslutning til min redegjørelse angående organisasjonen av Norges kystsignalvesen.

Med kysten som et grenseområde mellem land og sjø ligger det nær å slutte at kystsignalvesenets utvikling neppe kan ha foregått selvstendig, men må i det vesentlige være bestemt av det til enhver tid eksisterende signalvesen til lands og til sjøs. Likeledes er det sannsynlig at der i forholdet mellem disse to komponentene har gjort sig gjeldende en viss fundamental forskjell, i likhet med hvad der er tilfellet ved land- og sjøkommunikasjonsmidlene forøvrig. Denne forskjellen ligger dels deri, at signalstasjonene som regel vil være faste på land, men bevegelige på sjøen, og dels i at signalmeddelelsene vil ha krav på å kunne spenne over et langt videre felt til lands enn til sjøs. Hertil kommer som et særskilt moment hensynet til de taktiske manøvrer for flere under felles kommando opererende krigsskib. Disse omstendigheter skulde igjen årsaksbetinge to forskjellige signaleringsprinsipper: på land et direkte (alfabetisk) virkende, pa sjøen et som virker gjennem en "kode". Allerede oldtidens grekere skal da også ha hatt et landtelegrafsystem av 2 rader fakler, svarende til alfabetets 16 bokstaver. At de har hatt sine signalkoder til bruk på sjøen er vel heller ikke urimelig.

I nyere tid er det franskmennene som har vært de ledende på signalvesenets område. IføIge en artikkel i "La Revue Maritime" for mai 1929: Les signaux dans la marine française av lieutenant de vaisseau Mouchez, tok utviklingen av et egentlig signalsystem sin begynnelse ved en i 1691 av jesuiterfaderen Paul Hoste, professor i matematikk i Toulon, utgitt avhandling om orlogsflåtens evolusjoner, 5 år senere fulgt av en ny avhandling om signaler og evolusjoner. Bak disse publikasjonene stod igjen admiral Tourville som den virkelige forfatter. Det næste verk av betydning skyldtes capitaine de vaisseau Bigot de Morogues og kom ut i 1763 under tittelen: Tactique Navale ou Traité des Évolutions et Signaux, hvor signalene behandles som en integrerende del av taktikken. Det store fremskrittet for selve signaleringens vedkom- mende skjedde imidlertid først med det i 1773 utkomne verk av le chevalier du Pavillon, lieutenant de vaisseau, som innførte både toflaggs-signaler og nummerering av flaggene. I det engelske verk Signals and Instructions 1776-1794 av Julian S. Corbett tillegges forøvrig en annen fransk sjøofficer, Mahé de la Bourdonnais (1), den siste forbedringen. 1 1786 kom det en ny fransk signalbok bygd på du Pavillon's system, men med 20 signalflagg, nummerert fra I til 20, og et flagg der tjente som likhetstegn og iverksettelses signal, samt 5 standere og 8 vimpler som hjelpetegn. England holdt sig i det lengste utenfor denne utviklingen. Men i 1794 fikk admiral Howe innført et system for taktikk og signaler efter franske forbilleder.

Fra Frankrike spredtes så disse systemene efter hvert til Europas andre sjømakter og vant før eller senere innpass. På grunnlag av du Pavillon's arbeide blev det således i Sverige år 1787 gitt ut en Sjøtactique jemte Dag-Signaler för en Örlogs-Flotta, forfattet av Salomon Gyllenskepp. hvor signalsystemet næermest er en kopi av det franske fra 1786. I Danmark gikk det enda 10 år før det signalsystemet som var fastsatt i 1756, blev tatt op til revisjon. Resultatet var de i 1798 approberte og aret efter trykte Signaler for den Kongelige Danske Flode.

Som det ellers er regelen, hadde også utviklingen på dette området gått i retning av forenkling. Mens Hoste anvendte 42 flagg, 7 standere og 7 vimpler, foruten en del nasjonalflagg, de Morogues 33 flagg og 9 vimpler, hadde du Pavillon bragt antallet ned til 10 flagg og 3 vimpler. Ved a nummerere flaggene fra I til 10 blev det imidlertid et brudd i tallrekken, hvilket det danske syste- nlet av 1798 undgikk ved å benytte nummerne fra 0 til 9, som tid- ligere funnet op av de la Bourdonnais. Vimplene blev av du Pavillon anvendt til å betegne hundrer, forskjellig eftersom de var heist på en mastetopp eller en rånokk. Toflaggs-signaler var på grunn av signalflaggenes størrelse i forhold til mastenes høide ennu mestemålet. Til samme bruk hadde det danske systemet 4 standere, hver av dem med 3 forskjellige verdier eftersom de blev heist over, mellem eller undel- flaggene. Det kunde derved gis 1300 forskjellige signaler-fra 0 til 1299-hver av dem i ett heis og med direkte nummeravlesing, mens du Pavillon's system kunde gi 1600 forskjellige signaler, men heist på inntil 3 forskjellige steder og med brudd i nummerrekken. Med sine 20 hovedtegn kunde det svenske systemet derimot, i likhet med det franske av 1786 som bare hadde ett hundre-tegn (for 400), ikke gi mere enn 800 forskjellige signaler. Et annet moderne trekk ved det danske signalsystemet av 1798 er bruken av hjelpetegn - 2 splittflagg og 2 vimpler - for å fremstille sådanne spesielle signaler som kjenningstegn, kompass- og stedsangivelser. Selv om dette arbeidet vel neppe gav uttrykk for noen originale ideer, synes systemet på den andre siden i alle deler a være satt sammen av det beste utviklingen hadde bragt.

På samme mate som til sjøs var det også til lands det franske geni der presterte den rasjonelle løsning av signalproblemet, med den av Paul Chappe i 1792 konstruerte "telegraf". Det epokegjørende ved Chappe's telegraf var at den kunde gi en hvilkensomhelst meddelelse uten at det trengtes noen signalbok til å tyde meningen. Den var imidlertid slett ikke konstruert med kystsignaleringen for øie, men til formidling av underretninger over lengere avstander på land i det hele, og er således en forløper for Morsetelegrafen. Chappe's opfinnelse gav igjen støtet til adskillige konstruksjoner av lignende art rundt om i Europa, noen efter samme, andre efter forskjellig prinsipp, men næsten alle med det samme nye navnet: telegraf, der nu - som en engelsk forfatter skriver - kom på moten. I Frankrike fikk man imidlertid om ikke lenge også et annet apparat, som under navnet sémaphore blev innført ved de franske kystsignalstasjonene i 1803. Det skal ifølge en artikkelserie i "The Mariner's Mirror": The Story of the Semaphore av commander H. P. Meade R. N., som begynner i juliheftet for 1933, være konstruert av en artilleriofficer, C. Depillon, og ha bestatt av en høi mast med 3 eller 4 bevegelige armer. Denne kystsemaforen var i første rekke beregnet på korrespondanse med forbipasserende skib og synes derfor å være konstruert vesentlig med anvendelse av signalbok for øie. Før dette tidspunktet har kystsignalmidlene visstnok dels vært de samme som til sjøs, dels har det vært anvendt et spesielt system avstandssignaler, i regelen bestående av et firkantet flagg, en stander og en kule, slik som vi ennu ser det i havne- og stormvarselsignaler.

I England blev semaforsystemet tatt op i 1807 av en ingeniørofficer, Charles W. Pasley, og noen ar senere av en sjøofficer, Home Riggs Popham - viceadmiral Gambier's flaggkaptein under ekspedisionen mot Danmark i 1807. Men begge disse hadde konstruert apparatene sine til bruk både ved alfabetisk telegrafering og ved signalering efter nummersystemet. Allerede tidligere hadde dog presten Gorge Murray, senere biskop, funnet op et telegrafapparat, bestående av svingbare lemmer ("shutters"), som blev godtatt av det engelske admiralitet og i 1796 innført ved dettes telegraflinjer til de betydeligere flåtestasjonene.

Efter dette knappe utsynet over de rent ytre trekk ved sigllalvesenets utvikling frem til begynnelsen av det 19de arhundre skal jeg dernæst gi en orientering vedrørende kystsignalvesenet i Sverige, Danmark og Norge omkring 1800 tallet.

For Sveriges vedkommende er vi i det heldige tilfellet at konstruktøren av dette lands "telegraf", kancelliråd A. N. Edelcrantz, senere president og friherre- en av "de Aderton" - selv har gjort rede for denne opfinnelsen i en "Afhlandling om Telegrapher och Försöåk til en ny Inrättning deraf", trykt i Stockholm år 1796. Han oplyser her at den første officielle underretning om Chappe's telegraf kom i august 1794, og at den første viktige underretning denne hadde bragt, var overgivelsen av festningen Condé, som lig- ger 4 fr. mil fra Lille. Telegrafen i Lille, 47 fr. mil fra Paris, sendte da på 20 minutter følende depesje: "Conde er i rebublikkens haender, og besetningen er gjort til krigsfanger". Konventet gav derpa følgende dekret: "Festningen skal ikke mere kalles Condé, men Nord-Libre, og den nordre armé ophører ikke med å gjøre sig fortjent av fedrelandet." - Dette blev sø sendt med telegrafen, og innen 75 minutter, under samme møte, fikk konventet svar at dekretet var mottatt og oversendt Nord-Libre med en ekstraordinær kurer. Først 20 timer senere ankom en kurer fra nordre arme som bekreftet meldingen om festningens overgivelse.

Så snart denne maskine og dens virkninger blev omtalt i avisene, tok man sig på flere steder i Europa for enten å opdage dens innretning eller finne nye veier til samme mål, beretter Edelcrantz videre. Selv begynte han i september 1794 forsøk pa dette området. Disse ledet til flere innretninger, som dels lignet, dels helt og holdent skilte sig fra den franske telegraf, av hvilken man ennu ikke hadde noen beskrivelse. Den formen han blev stående ved, var en luketelegraf, i det ytre lignende den som noe senere blev innført i England. Den bestod av 3 vertikale rammer, av hvilke den midterste hadde 4, de andre 3 luker. Hver av disse var anbragt på en bevegelig aksel, som ved hjelp av en vekt automatisk gav Iuken en horisontal stilling, mens den ved hjelp av liner eller metalltråder kunne gis en vertikal stilling. Bevegelsene blev begrenset av knaster. Hver luke i vertikal stilling betegnet et tall: for venstre ramme-ovenfra nedad -1, 2 og 4, for midtrammens 3 andre luker de tilsvarende tiere og for høeire ramme hundrer. Summen av de - ved vertikalt stilte luker - på en gang viste tall gav et nummersignal, hvis betydning måtte finnes i en tilsvarende tabell. Midtrammens toppluke, stilt vertikalt, betød fordobling av det viste signalnummeret. Telegrafen kunde saledes gi alle tall mellem 0 og 777 med undtagelse av dem som inneholdt 8 eller 9, det vil si 512 eller ved hjelp av fordoblingstegnet 1024 signaleer. Den maksimale telegraferingshastighet for litt større apparat skulde teoretisk bli omtrent 6 tegn i minuttet. Som del av telegrafsystemet hadde Edelcrantz utarbeidet en ordbok der skal ha inneholdt vel tyve tusen forskjellige uttrykk.

Telegrafen var innrettet til bruk ogsa om natten - ved hjelp av lamper festet bak hver luke på sa stor avstand at dennes bevegelse ikke blev hindret. Opfinneren tenkte sig tillike muligheten av at man ved njelp av et langt rør vilde kunne gjøre nattelegrafen brukbar om dagen og.

De første forsøk med dette apparatet blev gjort mellem Drottningholm og Stockholm 30. oktober 1794 og om høsten året efter, alle i nærvær av hele kongefamilien. Efter disse, som det synes vellykkede prøver blev det oprettet en flerhet av telegraflinjer Sverige. Ifølge 6te del av den svenske generalstabs verk Sveriges Krig Åren 1808 och 1909 kom det saledes ar 1800 en linje mellem Gøteborg og Marstrand, senere også en fra Gøteborg over Vinga til Styrsø.

I Danmark synes Chappe's opfinnelse ikke å ha vakt den samme opmerksomhet som i Sverige. Ialfall kan det ikke sees å være gjort forsøk på å lage noe lignende før daværende kaptein Lorens Fisker i året 1796 - sannsynligvis før han gikk på tokt som chef for fregatten Thetis - sendte admiralitetskollegiet et forslag til innretning av kysttelegrafer, bilagt med en ordbok til bruk ved disse, samt signaltabell og skisser av telegrafapparatene. Efter disse skissene bestod telegrafen av 2 master, den ene 21 alen høi og med 2 topper, dell andre 18 alen høi og med 1 topp. Hver mast hadde 3 rær. På hver topp og ranokk kunde det heises et flagg. Flagene på den høieste masten betegnet tallene 1, 2, 3, 6 og 10, 20, 30, 60, på den laveste 100, 200, 300, 600 (topp- flagget) og 1000, 2000, 4000. Signalets nummer var som ved den svenske telegraf, summen av de viste tallene. Dette apparatet skulde således kunne gi samtlige signalnummer fra I til 8332 ved direkte avlesing.

Da dette forslaget ikke førte til noen forføining fra kollegiets side, sendte Fisker 10. desember 1799 inn skisse til et apparat med bevegelige "klapper", idet et sådant vilde ha den fordel likeoverfor det oprinnelig foreslåtte at tegnenes synbarhet var uavhengig av vinden, på samme tid som både betjeningsmannskapet og vedlikeholdsomkostningene burde bli mindre. Dette apparatet bestod av en ca. 80 fot høi mast med 5 rær, av hvilke de 4 undre, som var ca. 37 fot lange, hver hadde 4 klapper og den øvre 2 - alle av størrelse ca. 2 x 5 fot. De første betegnet tallene 1, 2, 3, 5 i den ene vertikale raden og tilsvarende antall tiere, hundrer og tusener i de andre, de to siste: 10 000 og 20 000. Klappene kunde ved hjelp av liner festet i underkant, strekkes langs rærne eller-for å virke som signaltegn - fires av så de blev hengende vertikalt. Ved dette ene apparatet kunde det således signaleres samtlige nummer fra I til 42 221.

For det tilfelle denne telegrafen skulde bli godkjent, innstillet Fisker at det i vinterens løp måtte bli reist et apparat på Quintus-batteriet for a tjene som modell, og likeledes at det måtte settes i gang trykking av ordboken, som vilde bli på ca. 50 ark.

Efterat de fornødne prøver hadde vært utført, blev Fiskers kysttelegraf approbert og han selv beordret å forestå innretningen av 2 telegraflinjer på Sjelland, en nordre og en søndre. Til æ søke ut passende punkter for signalstasjonene blev det derpå i fø3rste halvdel av januar 1801 sendt ut 2 yngre officerer, som var blitt avgitt til assistanse. Da den engelske flåten kom seilende sist i mars. holdt man ennu på med arbeidet; men Kronborg kystsignalstasjon var dog ferdig, og en kan av Fiskers efterlatte papirer se at det har vært forbindelse mellem denne og kystsignalstasjonene på svenskesidem Som ledd i organisasjonen av det danske kystsignalvesen blev det under sjøetaten ansatt 4 "literaire" telegrafister og 3 aspiranter.

For Norges vedkommende blev spørsmålet om oprettelsen av kysttelegrafer først pekt på av generalmajor von Mansbach under den foreløbige utveksling av tanker som fant sted høsten 1801 mellem de i Norge værende medlemmer av "den norske sjødefensjonskommisjon". En tanke kontreadmiral Stochfleth likeledes holdt frem. I det under 29. januar 1802 utferdigede kommissorium blev det da også tatt inn en post om at kommisjonen hadde "a gjøre forslag til gode signalinnretninger langs kysten, som især nødvendig for a sette hele kystens defensjon i forbindelse". Under de senere forhandlingene uttalte derpå kommisjonens "militære komi té som sin "enstemmige formening at de telegrafer som hadde vært brukt på de danske kyster, var de fortrinligste midler til hensiktens opnåelse, og at kystsignaleringen som skulde tjene til defensjonens forbindelse, burde uavbrutt kunne fortsettes fra Lindesnes til grensen, med 2 kommunikasjons-telegraflinjer, den ene fra Ferder til Christiania, den andre fra Christiania til Kongsvinger".

For å ta ut de punktene hvor det skulde reises telegrafer, sendte admiralitetskollegiet på kommisjonens henstilling op den første av de danske kysttelegrafistene, Claus Grooss. Han gikk i gang med arbeidet høsten 1802 - efter en av kommisjonen utferdiget instruks - og avgav sin endelige rapport under 30. januar 1805. Her behandlet han de forskjellige spørsmal som reiste sig i forbindelse med organisasjonen av et norsk kystsignalvesen - blandt disse ogsø hvorvidt vardene burde oprettholdes i en forbedret form, innledet med en historisk oversikt som tyder på at de "literaire" telegrafister må ha vært folk med høiere utdannelse. Rapporten blev av kollegiet oversendt kommandør L. Fisker til erklæring. Under 15. mars 1805 approberte Kongen derpå admiralitets-kollegiets innstilling om at det blev å nedsette en kommisjon av embedsmenn fra forskjellige regjeringskollegier for å overveie hvorvidt det var gavnlig for landvernet å sette vardene i forbindelse med telegrafene, og hvorledes det nye signalvesen burde organiseres med hensyn til anlegg og vedlikeholdelse. Efter en korrespondanse med vedkommende kollegier om kommisjonens sammensetning fulgte så admiralitetskollegiets forestilling av 9. mai og kgl. res. av 17. mai s. a. med opnevnelse av medlemlner og utferdigelse av kommissorium. Medlemmene var:

Geheimerad, kammerherre Friedrich Moltke, president i generaltollkamret.
Kammerherre F. Kaas (1), president i det danske kancelli.
Kammerherre grev Otto J. Moltke (1), direktør i rentekammeret.
Generalmajor L. H. von Dorrien, 2nen deputert i generalitetskollegiet.
Generalkrigskommisscer C. F. Grove (1), 2nen civildeputert i admiralitetskollegiet.
Kommandør Lorens H. Fisker (1).
Kaptein Wulf Haffner, generalkvartermesterløitnant.
Av kommisjonens 7 medlemmer var det således ikke mindre enn 5 høie embedsmenn, tilhørende centralstyret, hvorav 2 departementschefer. Så langt fra heri å se et høve til å citere Henrik Ibsens: "Da fanden vilde at intet skulde skje", o. s. v. - tør det vel tvertimot være grunn til å merke sig den interesse for norske anliggender som er kommet frem gjennem denne representative sammensetning av den norske signalkommisjon. Det forholder sig heller ikke så, at kommisjonen la i dødvanne med dette arbeidet, for 30. april 1806 sendte den admiralitetskollegiet sin innstilling for å forelegges kongen. Dette aktstykket er imidlertid ikke å finne hverken i det danske riksarkiv eller - savidt en kan se - i det norske, hvor følgeskrivelsen og de fleste av sakens øvrige dokumenter beror. Heller ikke har det vært mulig å komme under vær med den videre behandling. Det eneste som synes sikkert er at innstillingen ikke i sin helhet er nådd frem til den iverksettende kongelige resolusjon (3). Jeg ma derfor innskrenke mig til å angi hovedpunktene i kommisjonens opdrag.

Dette gikk for det første ut på å avgjøre de spørsmal som var reist, om vardene - efter innretningen av kystsignaler - burde bibeholdes eller ikke, om de i bekreftende fall - som foreslått av Grooss - burde utvikles til et mere tjenlig system for alarmering og samling av distriktenes militære mannskap. Dernæst hvorledes kystsignalvesenet kunde forenes rmed det for landvernet nødvendige signalvesen. Videre om grunneiernes forhold, og om det til underhold av et signalvesen var "passende", var "rettferdig" å legge avgifter på gardene i Norge og på skib som søkte norske havner. Endelig hvorledes det fornødne personell for eftersyn og betjening av telegrafene skulde bringes til veie. Et spørsmal der ikke spesielt var nevnt i kommisoriet, men som Grooss efter konferanse med norske borgere hadde bragt på bane, var om kysttelegrafene -- ialfall i krigstid - også skulde kunne tjene til å gi meddelelser mellem redere eller agenter og ankommende handelsskib. Ifølge det omkostningsoverslag som inneholdtes i Fiskers betenkning av 24. februar 1805, og hvor det er lagt til grunn en av "sjødefensjonskommisjonen" foreslått og av admiralitetskollegiet approbert "telegrafmaskine" med bare 3 rær, vilde anleggsutgiftene for de 43 stasjoner som i det hele trengtes - heri dog ikke medregnet vakthytter - utgjøre ca. 24 500 rd. og de arlige utgifter ca. 3700 rd. Anlægstiden var forutsatt å strekke sig over 6 ar.


(1) Bertrand-François Mahé, grev de la Bourdonnais - død 1753.

(2)Tidligere medlem av "den norske sjødefensjonskommisjon".

(3) En uttalelse om anvisning på "telegrafkassen" av utgifter ved oprettelsen av kysttelegrafen nordenfjels i året 1809 tyder dog på at kommisjonens innstilling har foranlediget enkelte bestemmelser med hensyn til det vordende norske kysttelegrafvesen.


Børre Ludvigsen (Scanning og korrektur. 950709)